Så har også jeg skaffet meg blogg. Utrolig hipt og kult.
Du tenker kanskje: Hvorfor, Harald? Du som alltid har vært så flink til å stå imot trendenes konstante press mot alle sider av ditt liv. Hvorfor gir du etter og hiver deg på bloggbølgen, hvorfor kapitulerer du i din kamp mot informasjonssamfunnets ønske om personlig utlevering, HVORFOR?
Sannheten er vel at jeg synes det kan være litt hyggelig med blogg. I hvert fall hvis de som blogger klarer å formulere seg godt og skriver om ting som er litt artige. Gjerne supplert med noen bilder. Og det er det nivået jeg ønsker å være på; kort, artig og velformulert, med en balansert bruk av bilder for å illustrere mitt liv på en passe utleverende måte.
Til helgen flytter jeg til Rønningen folkehøyskole i Oslo for å starte mitt år som Ten Sing Norway-deltaker, og det er ikke til å stikke under stol at nettopp det er hovedgrunnen for opprettelsen av denne bloggen. Det er jo så mange som begynner å blogge når de flytter hjemmefra, så jeg tenkte jeg kunne gi det en sjanse.
I sommer har jeg vært skikkelig rævva
til å ta bilder. De eneste bildene jeg
har av meg selv er noen jeg tok på korpstur i Italia. Når man kjeder seg på tur, er det helt naturlig å ta frem kameraet og ta mongobilder av seg selv. Det synes i hvert fall jeg.
Slik gikk det også denne gangen.
På mange måter føler jeg at slike bilder illustrerer hvem jeg er. Så da er det like greit at første bloggbilde blir et mongobilde av meg selv på bussen. Du skal ikke se bort fra atliknende bilder kan dukke opp i løpet av året.
Jeg ser nå at jeg kanskje har brutt min første bloggregel og skrevet et litt for langt innlegg. Men bloggverdenen er på mange måter som den virkelige verden; man må prøve og feile litt for å komme seg videre. Det får være dagens visdomsord.
Koz fra Harald
